Det er spørsmålene dramatiker og regissør Marianne Lauritsen kretser rundt i Kunsten å fungere, hennes første helaftens teaterstykke. Forestillingen er en komedie om arbeid, skam, kontorliv – og om følelsen av å ikke helt passe inn i systemet.

– Forestillingen heter jo Kunsten å fungere, så da skulle en kanskje tro jeg vet både hvordan man mestrer denne kunsten, og hva det betyr. Men saken er at jeg ikke helt vet, sier Lauritsen.

I sentrum står Johanna, som har meldt seg litt ut av samfunnet. Hun har funnet sin egen måte å fungere på – men kanskje ikke på den mest konstruktive måten.

– Hvis man spør Johanna, ville hun kanskje sagt at hun beskytter andre fra seg selv. Men sannheten er kanskje at hun beskytter seg selv fra andre, siden hun har opplevd en del avvisning tidligere. Og så skammer hun seg kanskje over at hun ikke har klart det hun drømte om, som var å være kunstner.

> Kjøp billetter

Komedie på kontoret

Arbeidslivet er en arena full av regler, forventninger og uskrevne koder. Det er nettopp derfor Lauritsen mener det også er et godt sted å lete etter komedie.

– Det er så mye forventning knyttet til hvordan vi skal oppføre oss, for eksempel på et kontor, og så er det gøy når folk bryter med disse forventningene. Det er også mange floskler knyttet til kontorlivet, og dette lages det jo komedie av stadig vekk, så vi prøver oss vi også.

Hun peker på følelsen mange kan kjenne på: at man burde mestre arbeidslivet, voksenlivet og seg selv – helst samtidig.

– Jeg tror mange føler at de noen ganger kommer til kort der, og jeg håper karakterer og elementer i forestillingen skaper gjenkjennelse. Og der ligger det jo komisk potensial.

Å tulle med det som gjør vondt

Selv om forestillingen er en komedie, ligger det alvor under humoren. For Lauritsen er det ofte nettopp humoren som gjør det mulig å nærme seg det vanskelige.

– For min del handler det om at jeg bare klarer å ta i det som er vondt hvis jeg tuller med det. Jeg må liksom sette på en komisk linse før jeg kan se på det, eller skrive om det.

På spørsmål om hun selv har kjent på følelsen av å ikke passe helt inn i systemet, svarer hun raskt:

– Jada, mange ganger. Det handler kanskje litt om arbeidslivet, siden jeg nå prøver å lage meg en egen jobb som dramatiker og scenekunstner, og ikke liker tanken på å være på samme sted til samme tid hver dag. Jeg må ha mer variasjon.

Sofa, ostepop og håp

Hvis Johanna skulle gitt et råd til alle som føler at de ikke får til voksenlivet helt riktig, ville det kanskje startet ganske praktisk:

– På starten av stykket ville hun kanskje sagt at et godt sted å være er sofaen, med en pose ostepop og strikketøy og noe spennende på TV-en.

Men kanskje er ikke det hele svaret.

– Jeg er litt spent på hva hun vil svare på slutten av stykket. Om det er det samme, eller om hun får øynene opp for andre muligheter.

> Kjøp billetter

Første helaftens teaterstykke

Kunsten å fungere er Lauritsens første helaftens teaterstykke, og hun både skriver og regisserer. Prosessen beskriver hun som både morsom, intens og til tider krevende.

– Det har stort sett vært gøy. Gøy å skrive, og jeg har hatt ulike tekstverksteder med skuespillere, som jeg synes er veldig artig å gjøre. Men innimellom kommer sånne tankegufs der man tviler på seg selv og prosjektet og tror alt blir dårlig.

Likevel er det også mye stolthet i arbeidet.

– Nå når det er prøveperiode, er det masse flinke folk i sving, som også blir kjent med hverandre for første gang. Da blir jeg innimellom litt stolt og rørt over å ha ført sammen en så fin gjeng. Også her på Hamarøy, i den vakre forsommertiden vi er i nå!

UngKunst som springbrett

Forestillingen er en del av UngKunst-ordningen, som betyr mye for Lauritsen akkurat nå.

– Det betyr masse. Det betyr at folk har trua på prosjektene mine. Det betyr at jeg får drive med dette som en jobb. Det betyr forhåpentligvis at jeg etter å ha laget denne forestillingen, får lov til å lage en til.

Og hva håper hun publikum tar med seg ut av salen?

– Jeg håper de skal sitte igjen med en følelse av å ha vært på en intens reise, og når det er ferdig skal de være lettet og skuffet på samme tid. Jeg håper også at publikum skal tenke: Det er håp for meg også!

Medvirkende:
Johanna: Sandra Edvardsen
Markus: Arthur Hakalahti
Ove: Thomas Bipin Olsen
Randi: Jessica Wiklund

Regi: Marianne Lauritsen
Regiassistent og lysdesign: Ronja Larsen
Lyddesign: Johan Vardehaug
Scenografi og kostyme: Natalie Seifert Eliassen

Forestillingen er støttet av Festspillene, Nordland fylkeskommune og Hamarøy kommune.