I Støperiet er snøskuterbelter montert fra tak til gulv. Svaiende gjennom rommet som nordlyset, som stier, som årer, som broer eller sperrer. Svevende objekter av metall, skinn, gress og kvister. Hva ser vi på? En potent stjernehimmel, et yrende kosmos, eller et univers ute av naturlig kurs? 

- Skuterbeltene er en naturlig del av mitt ytre liv, men på et nesten ubevisst indre, konfronterer den meg radikalt. Den var et fremmed, tvetydig gode for mine besteforeldre, et attraktivt verktøy for mine foreldre og for meg en selvfølgelighet og forutsetning for å være tilkoblet landskap, natur og dyr. Et bindeledd til min kultur og kosmos, både materielt og immaterielt, samtidig et mektig fysisk skille mellom meg som pustende, følende og tenkende menneske i kontakt og dialog med den levende symbiosen jeg er lært opp til å forstå å leve i, mellom landskap, dyr og omgivelser.

 

Det samiske og urfolksfilosofiske grunnprinsippet om natur, liv og kosmos, er at alt er sammenkoblet og alt påvirker alt til enhver tid. Hva er mennesket i moderne bevissthet, og hva er vi i forhold til natur og kosmos? I følge samisk verdensanskuelse er ikke naturen en samling av objekter men snarere et dynamisk samspill av subjekter i et naturlig demokrati. Hva skjer når utvikling kontinuerlig og ukritisk skaper distanse mellom vårt naturlige indre og relaterbare ytre, og mellom oss som art fra øvrig livsfellesskap? Hva er betydning  og potensiale fra dette friksjonsrommet til den globale samfunnskonteksten? Kan en metafysisk dialog mellom materialer og kropp, mellom det indre og det ytre utfra samisk kontekst, resonnere  til menneskehetens globale utfordringer rundt våre felles forutsetninger for liv? 

Máret Ánne Sara