Før jeg går inn i akkurat denne utstillingen vil jeg begynne med å anerkjenne at jeg ikke jobber alene i kunsten min. For dere som er kjent med uttrykket urfolksvitenskap, så kan mitt kunstnerskap muligens forstås i lys av dette. Det handler om at alt har liv, alt er sammenkoblet og alt er hele tiden i dialog og kreativ prosess med hverandre. I denne verdensforståelsen er ikke mennesket suverent og naturen er ikke et objekt. Jeg har alltid følt det naturlig at det naturlige snakker til meg, spesielt i kunsten. Som for eksempel rein hodene. De hadde en tydelighet når de nærmet seg og krevde sin oppmerksomhet og sin stemme. Det samme med reinmagen og reinkalven som jeg jobbet med senere. Å sameksistere og leve i dialog med det naturlige er et fundament i samisk filosofisk tenking. Jeg er vant til denne kroppslige, åndelige og intuitive kommunikasjonen, men jeg må si at jeg ble ganske satt ut når det plutselig var skuterbeltet som tredde fram. Dette store, unaturlige, massive, materialet som hverken er fint eller lett å jobbe med. Som jeg kjente skremte og konfronterte meg på dypt indre plan, men som likevel på samme insisterende måte, krevde sin oppmerksomhet og dialog. Det er mange år siden dette skjedde, og siden har det vært en ganske krevende og vanskelig prosess. Denne dialogen har vært intens for meg som menneske og sårbar overfor mitt lille, skjøre samfunn. For jeg har hørt det så ørene verker; disse eksistensielle angrepene fra motstridende interesser og fordomsfulle hold; dere bruker jo skuter, bil og mobiltelefon. Dere snakker jo norsk, dere bor jo i hus, dere er jo fornorsket og integrert. Dere er ikke lenger samer, ikke lenger urfolk. Dere har ingen rett til å motsette dere gruver og industri, eller kritisere samfunn og liv dere selv lever. Det har blitt en ny artikulasjon i undertrykkelsen av samisk væren, kunnskap og kultur. En utenfra utslettelse av vårt indre for å drenere våre behov og logikken som underbygge disse. Det er vanskelig å forsvare seg mot så eksistensielle angrep og derfor har jeg har vært betenkt overfor å lage denne utstillingen. Jeg har ligget våken på nettene fordi kravet fra skuterbeltene har vært så insisterende, samtidig som jeg ikke vil bidra til å styrke disse uoverkommelige angrepene mot meg selv og mitt samfunn. Jeg vet ikke om jeg skal si dessverre eller heldigvis, men jeg har en iboende respekt og tillitt til den drivkraften og kommunikasjonen som mitt kunstnerskap bunner fra, og  opplever til tider at jeg må underkaste meg den. Så hva er det du vil si meg, lære meg? Det å gå i en ordløs dialog, materielt, kroppslig og åndelig, det tar lang tid, noen ganger årevis, men det er først etter dette at jeg intellektuelt kan sette sammen nye perspektiver, ny forståelse og muligens sette ord på det. Jeg er ydmyk for disse læringsprosessene, og selv om det kan være vanskelig, så finner jeg ofte noe veldig verdifullt i det. Denne gangen viste det seg at skuterbeltene skulle ta meg med på en dyp filosofisk reise i samisk verdenslogikk og filosofi som ikke er nedskrevet eller tydelig ordlagt. Til å se meg selv i speilet og anerkjenne og gjenkjenne urgammel kunnskap og ideologi som til tross for hard strukturell forfølegelse, er så levende og tilstede i både meg og mine omgivelser. En urgammel, godt gjennomtenkt og utprøvd filosofi, som i det stille har navigert seg gjennom voldsom forfølgelse og fordømmelse og gjennom en radikal industrialisering og modernisering av liv, samfunn og omgivelser. 

Jeg er glad for denne reisen, for det har hjulpet meg å se tydelig at vi fortsatt bærer en høyst levende, dyp urgammel filosofi som utfolder seg holistisk i våre hender, kropp og sinn, kodet inn i historier og sagn, i landskap og dyr, i vaner og sedvaner og hverdagslige gjøremål. Og jeg ser etterhvert at denne reisen handler om filosofisk autonomi. Alle kamper, demonstrasjoner, rettsaker og konsultasjoner....det er som å stange hodet i en murvegg, og jeg tenker at noe større må til for at dette skal endre seg. For det å ikke ha epistemologisk og filosofisk autonomi, vil si at man argumenterer fra dypt forskjellige verdensforståelser, kunnskapssystemer, logikk og rasjonalitet, der den ene ikke er forstått eller vedkjent. Altså, ikke eksisterer. Altså, vil man alltid tape og snakke for døve ører. 

Háhčešeatni og Njávešeatni er urmennesker og to motstridende karakterer i samiske etiske skapelses eventyr. Mens Njávešeatni representerer omsorg, ansvar, moral og empati, er Hahčešeatni personifiseringen av det motsatte; grådig, egoistisk, uansvarlig, og umoralsk. Er ikke det et ganske treffende bilde av kapitalismen? Grunnsteinen som driver den vestlige verdenslogikken og tråkkveien som vi alle er underlagt? Jeg har kalt utstillingen for Háhčešeatni doali dádjadit, noe som kan oversettes til at man må klare å navigere seg i Háhčešteanis tråkkvei. Og jeg har kalt prosessen for en eksistensiell spagat. At jeg føler meg lammet på Háhčešeatnis tråkkvei og at mitt indre lever i utakt og konfrontasjon med mitt ytre. Kanskje dette er noe som flere kjenner seg igjen i dagens samfunn og logikk? Tittelen på performancen som dere nå skal se et utdrag fra heter Čitna Báffa. Čitna betyr kull. Utbrent materiale. Mens báffa er et ord som beskriver sprakende lyder fra naturen. Fra noe som lever, med kraft.  

For å se utover, må man se innover, og for å finne veien framover, må man se bakover.

Med det vil jeg ønske dere velkommen til utstillingen og velkommen til deres egen reise.