Når det nå skal settes punktum finale for tiårets siste festspill så kommer det neppe som noen overraskelse at man så seg nødt til å invitere festspillgeneralene i Senjahopen til å sørge for at alle flasker og glass er tomme.
Musikalsk befinner Senjahopen seg i et slags landskap preget av energisk 70-talls britisk pubrock blandet med amerikansk countryrock. Men etter å ha tilsatt en dråpe sologitar, en god skvett visetradisjon og mye godt humør, har de endt opp med sin egen umiskjennelige lurvete og vindskeive vri, noe de nordnorske tekstene er med på å understreke. Her blir både livets blytunge realiteter og uutholdelige letthet kjørt i betraktningskværna, og selv om skråblikket og humoren sitter løst, er det alltid et bakteppe av alvor. Og vice versa.
De har fått (nesten) frie tøyler til å fargelegge universet sitt med venner og bekjente. Og med den omgangskretsen, så er det ingen tvil om at dette kommer til å bli både svarthvitt og fine farger. De sitter foreløpig med kortene relativt tett til brystet, men de har lovet høyt og hellig (ja kanskje ikke så mye av det siste, men desto mer av det første) at dette kommer til å bli en festforestilling publikum seint vil huske.