Du sitter kanskje med spørsmål du vil ha svar på? Eller ting du vil ha sagt. På Langbord gis det rom for små og store meninger, om små og store tema. Anne Karin Arvola er vertskap og bidrar til å fasilitere praten rundt bordet. Hun har skrevet noen ord som åpner opp for hvert av temaene på våre langbord, som er gratis og åpent for alle. Les og bli inspirert. Du er velkommen innom på City Bar & Diner!

Samhold i en urolig tid / 26.06 16:00

Vi lever i en tid preget av usikkerhet og uro – både lokalt og globalt. Nyhetskanalene er breddfulle av rapportering om krig, konflikt og ulike trussel-scenarier. Selv om dette ikke involverer Norge direkte, skaper dette en uro hos mange. 

Fra globale konflikter til økonomiske utfordringer og klimaendringer, opplever mange mennesker verden som stadig mer kaotisk. I slike tider er det lett å føle seg alene, fortapt eller maktesløs. Men nettopp i slike perioder er samhold viktigere enn noen gang.

Mennesker har et grunnleggende behov for trygghet, forståelse og fellesskap. I de små fellesskapene – familien, vennene, arbeidsplassen, skolen og nabolaget – har vi en umiddelbar mulighet til å støtte hverandre. Der kan man dele bekymringer, tanker og følelser, finne trøst og styrke. 

Men det kan være vanskelig å åpne seg om sin smerte og uro. Man kan tenke den ikke er legitim, ikke verd å ta på alvor. Ha angst for at det blir ignorert, bli opplevd som en plage, en syter, en svak og verdiløs person.

Har man opplevd brutal urettferdighet med krig og terror, på en måte å ha blitt sveket av livet, kan det i tillegg oppleves som et sårt svik dersom man ikke blir møtt med uttrykt medfølelse hos sine medmennesker. 

Får man det kan det kan det derimot føre til en bedre legning av de psykiske sårene, og en sterkere tilhørighet, tillit og tro på kraften som ligger i samhørighet. Av og til kan medfølelsen andre viser være en helt nødvendig livline. 

Barn og unge har på mange måter åpnere kanaler inn, slik at brutalitet og trusselbildet blir mer dominerende. Foreldre og andre viktige voksenpersoner må gi dem en mulighet til å uttrykke seg uten frykt for å bli dømt. De må lytte, anerkjenne, ta på alvor og hjelpe å finne mening i det meningsløse.

Overfor barn må voksne være åpne og ærlige, men også beskytte dem mot unødvendig frykt og informasjon de ikke er klare for. Informasjon som blir kaotisk og uforståelig skaper ofte utrygghet som blir overveldende. Når barn forstår at voksne er der for å beskytte og støtte dem, kan det bidra til å dempe frykt og angst, selv når omverdenen er uforutsigbar.

Men samhold strekker seg også utover det nære. I et større samfunnsperspektiv er det nødvendig at vi står sammen som by, nasjon og som en del av et globalt fellesskap. 

Vi trenger en kollektiv forståelse av hva som står på spill, og en forpliktelse til å håndtere utfordringer sammen. Informasjonen er sentralt – og at den er ansvarlig, tydelig og tilgjengelig. I våre tider med så mange informasjonskanaler på nett som ikke er redaktørstyrte, er dette en ekstra stor utfordring.

Så hvordan skal vi greie å være til stede for hverandre i vårt nærmiljø?

Hvordan kan vi lage rom for åpenhet og uttrykt medfølelse, og bidra til en kultur for samhørighet og skape håp? 

Samhold handler jo om at enhver av oss kan gjøre vår del. Og for å få det til i urolige tider, trenger vi å tenke over det, bli det bevisst. Vi må ta sjansen på å være åpne, og ta sjansen på å vise medfølelse. Både i våre små fellesskap og på et større samfunnsnivå. 

 --- 

Hva ville jeg savne fra Harstad / 27.06 16:00

Det første jeg tenker på er verdens fineste skyline av fjell som man ser fra havna i sentrum. Og fjordene og øyene. Men det er bare det man ser. En by er så mye mer. Det er de tilfeldige møtepunktene, det er gjenkjennelsen av gode, kjente ansikter. Det er aktivitetene der du er deltager eller publikum/kunde.  Butikkene, konsertene, julegrantenninga, 17.mai i Generalhagen, Barn som opptrer med dans og musikk. Korpsmusikk av alle kvaliteter, fra Forsvarets musikkorps til skolekorpsene. Bondens marked i sentrum, utsalg av kunst og håndtverk av lokale utøvere, korene, skytterforeninga. Folkeparken, frisbee golf, mate endene ved Grunnvannet. Se elleville syklister i sykkelparken. Stien langs sjøen, Trondeneskirka, Middelaldergården på Historisk senter. Fotballkampene, idrettsstevnene for barn og ungdom. Det er aktivitetssentrene. Foreningene. Og sist men ikke minst Festspillene, en eventyrlig uke med yrende kulturliv.

Det er naturen rundt. Både båtturer og de 11863 forskjellige stiene du kan gå rett fra byens bakgård, skiløypene som er oppkjørte og fine, og stadig oppdage nye eventyrlig fine steder og se landskapet fra et nytt perspektiv. 

Og det er også været… Som kan være så slitsomt påtrengende for ofte. Men også by på årstidenes varierte skjønnet. Påtrengene det også, med purpurhimler, midnattsola som dypper tærne i Andfjorden, speilblankt hav eller skumtopper som har uværsregatta 

Det er lett å ta mye for gitt, ikke verdsette i tilstrekkelig grad det man har. Ikke være stolt av det, og ikke snakke det opp.

Ville jeg til og med savne været og den lange vinteren og korte og intense sommeren?

Tror det. Det kjennes ut som det gjør meg levende, en skjerpethet og bevissthet om å nyte godværsdagene. Og nyte å kunne sitte inne med tente lys en uværsdag (men jeg er ikke HELT sikker på om det er det jeg ville savnet…)

Hva er Harstad sitt særpreg? Det er fakta at vi har et kjempestort kulturtilbud til å være en småby. Vi har noen flotte merkevarebutikker, og man kan gå på restaurant og få servert mat i ypperste klasse. Fordi vi har et så sterkt kulturliv og mange profesjonelle utøvere i byen, avles det også musikere, dansere, skuespillere og billedkunstnere blant byens barn. Tilbudet til barn og unge er rikholdig, og det finnes mange foreninger og fritidstilbud til voksne.

I Harstad er det meste tett på. Slalombakken, så vel som kulturhuset. Sykkelparken så vel som butikkene. De fleste har kort vei til jobb og skole, og hjem igjen.

Og vi har faktisk et sentrum, selv om kjøpesentrene også i vår by har utarmet det, slik det tradisjonelt har vært med butikker.

Og dette hadde ikke vært samme by hadde det ikke vært for Harstadværingene. De er ikke snobbete, men passe jålete, vil jeg si. De er direkte og kan ta i et tak.  Vi møter hverandre med både smil i marka og stadig oftere på gata. Mange synger i kor, spiller sammen, lager ting sammen, trener sammen, deltar frivillig arbeid sammen. Det er en følelse av at vi er et fellesskap. Harstad er liten, men så stor at folk åpner opp for nye i sitt nettverk. 

Tenker nå jeg da. Men hva tenker du? det vil vi gjerne høre mer om!

 ---

Liv i sentrum, hvem har ansvaret? / 28.06 11:30

Er Harstad sentrum et sted hvor folk trives og ønsker å være, eller er det et område som føles tomt, deprimerende og kjedelig? Og hva gjør egentlig tomme butikkvinduer med folk, både innbyggere og tilreisende?

Men hvordan skal et sentrum som er attraktivt være? Det skal oppleves hyggelig og funksjonelt for både de som bor, jobber og besøker byen. Mange vil vel si det skal være et område med aktivitet, både på dagtid og kveldstid, et sted hvor folk føler seg velkomne, og der det handel, kafeliv, andre sosiale møteplasser for voksne, ungdommer og barn, inne og ute, samt varierende kulturelle aktiviteter. 

Mange tenker at byer og tettsteder har sentrum som sitt hjerte. Men kanskje ikke sentrum er viktig på samme måte som før, fordi folk sine levevaner har blitt så endret med sosiale medier og nettbutikker, og kjøpesentre har overtatt som de viktigste fysiske samlingsplassene for handel. 

Mange vil likevel ha mer liv i sentrum. Hvem har ansvar for å få det til, og hva skal skje?

Kommunen har et viktig ansvar for å legge til rette for et attraktivt sentrum ved å investere i infrastruktur, skape trygge og tilgengelig områder, og sørge for at det finnes steder for både handel og kulturelle aktiviteter. Et godt tilrettelagt sentrum med gode grøntområder og tilgjengelighet er grunnlaget for liv og aktivitet. Det skal også pyntes til jul og 17.mai, og settes ut blomster til sommeren. Og det skal tømmes søppel.

Uten butikker, kafeer, restauranter vil sentrum lett føles livløst. Det er næringslivet som gir sentrum både økonomisk og sosialt liv, fordi de lager attraktive møtepunkter. Men liv i sentrum handler også om at de som driver virksomheter og er gårdeiere er med på å skape et innbydende sentrum der folk ønsker å komme tilbake. At de styrer etter estetiske verdier, ikke bare økonomiske.

Kulturtilbud, som gatemusikanter, forestillinger, kunst og markeder gjør sentrum mer levende. Det er noe å oppleve der uten om det vanlige. Her gjør både næringsliv, frivillige enkeltpersoner og organisasjoner en innsats, kommunen sørger for gatemusikanter om sommeren, og forsvarets musikkorps har utekonserter. Så har alle Harstadværinger har ansvar for å stille opp når slike ting skjer om de ønsker at det skal være slik aktiviteter. Hvis ingen kommer, skjer det ikke igjen. 

Om det faktisk er ønsket at sentrum skal ha en tydeligere og raskere puls, må vi alle være bevisst å gi inn. Være til stede på lokale arrangementer, og bidra der man man i de arrangementene som skapes i sentrum. 

Vi må gjøre en innsats og bidra med gode ideer til å pynte opp og lage liv i vårt felles byrom. Hvordan det ser ut og hva som skjer der, sier jo noe om hvem vi er, vi Harstadværinger. 

Hva kunne vi gjort mer? Vi har en ypperlig arena i Generalhagen, vi har et lunt torg, vi har et vakkert havneområde. 

Det er gjennom kreativitet, samarbeid og felles ansvar at vi kan skape et sentrum som ikke bare er et sted vi passerer, men et sted vi ønsker å være og vi kan være stolt av.

Vi trenger å høre dine tanker om hvordan vi skal skape det livet byen og innbyggerne trenger i sentrum