Mat og kunst – to sider av samme sak: 
Det er selvsagt helt naturlig å legge en forestilling om mat og kunst til Harstad. Vi føler oss naturlig hjemme i begge sfærer her i Harstad – og ofte er det to sider av samme sak. Mat og kunst hører jo sammen – vi bruker uttrykk og vendinger fra kunsten om maten – og vica versa.
Og mat er av og til – mat. Men oftere er det en katalysator som setter i gang samtaler; vi samles rundt matbordet for å bli oppdatert, bli klokere, lytte, reflektere og undre.

Leses på mange måter:
I vår litteratur er det spesielt en fortelling som forener mat og kunst – «Babettes gjestebud» av Karen Blixen - novellen på knappe 40 sider som rommer så uendelig mye og som kan leses på like mange måter. Som ren underholdning, som en flyktningehistorie, som en religonshistorie eller som en kunstnerhistorie. Mest spennende blir det når man ser disse perspektivene under ett og reflekterer rundt dem.

Det har Festspillene gjort med sin forestilling «Fortellingen om et gjestebud».
Søndag var 12 utvalgte gjester samlet til bords for å samspille med historien fra Berlevåg og gjøre nettopp dette – reflektere og samtale rundt bordet – med maten som forløsende element – slik Babette gjorde med sitt gjestebud.
Med et dekket festbord i midten og publikum rundt, fikk vi som var til stede være med på reisen gjennom novellen, der også publikum kom til ordet med sine innspill og erfaringer.

Fiksjon og virkelighet:
Sophie Elise Isachsen (sladdertante), Tor Ivar Nordvik (sjøfarende), Kadra Yusuf (Martine) Torgeir Knag Fylkesnes (stridende), Trine Lise Olsen (Philippa), Sjalg Fjellheim (generalen), Torill Olsen (sladderdame), Mads Gilbert (sjøfarende) Renate Larsen (stridende) Nils Utsi (slagbror), Egill Pálsson (enken) og Hanne Punsvik Øygard (tante Löwenhielm) satt rundt bordet. De plukket hendelser fra eget liv og relaterte det til personene og utdrag fra novellen. Herbjørg Wassmo var til stede som fortelleren – og Jens Johan Hjort var hentet inn som den avdøde prosten – mannen som var grunnlaget for gjestebudet i første omgang. Håvard Lund sto for musikken.

Favorittsitater:
Gjennom den tre og en halv time lange forestillingen fikk vi historier om frykten for det ukjente, anger, om tro og tvil, om ånder, om døden, sladder og livet.
Noe ble til enkelthistorier, andre til samtaler og refleksjoner. Gjestene skulle også plukke ut sitt favorittsitat, og begrunne det til publikum rundt seg.
- Mitt favorittsitat er ganske arrogant, sa skuespiller Egill Pálsson, og siktet til sitatet der søstrene får vite at Babette har brukt alle pengene hun vant i lotteriet (ca 800.000 kroner i dagens verdi) på måltidet hun nettopp hadde laget.
«Fattig» sa Babette? Hun smilte for seg selv. «Nei, jeg blir aldri fattig. De hører jo at jeg er en stor kunstner. En stor kunstner er aldri fattig, Mesdames. Vi store kunstnere har fått noe dere andre ikke aner noe om, Mesdames».
- Med dette sier Babette at kunstneren er annerledes enn alle andre. Kunstneren har en annen kraft, sier Pálsson.
Herbjørg Wassmo hadde plukket det samme sitatet.

Livskunstner:
- Denne boka handler om kunst; Babette var en kunstner og livskunstner. Hun rømte så langt hun kunne komme, og da hun vant pengene og alle trodde hun skulle tilbake til Paris, så valgte hun å bli igjen på det stedet som tok imot henne og ga henne trygghet. Hun hadde funnet sitt sted og sin overbevisning om hva som var et godt og verdig menneskeliv for henne. Det med rikdom og eie penger, det var ikke viktig. Kunsten – og det å kunne utføre noe det sto respekt av – selv om menneskene ikke visste å sette pris på maten. Hun ga dem anledning til å komme ut av tvangstankene om hva et menneskeliv skal være; forsakelse, religion for religionens egen del. Man er første og fremst menneske – og ingen ting annet, sier Wassmo.

Flyktningehistorie:
Mats Gilbert leser boka på en annen måte.
- Dette er fortellingen om Babette som flyktning, som kommer fra volden i Paris, hvor makta har slått ned pariserkommunen. Hun har mistet mannen og sønnen sin, og hun kommer redd og forskremt til Berlevåg og blir tatt i mot på en god måte, og vokser til å bli den store ressursen som flyktninger og aylsøkere er. Det er den egentlige fortellingen, sier Gilbert. Hans favorittsitat er følgende: «Babette var kommet til byen herjet, slunken, vill i øynene som et jaget dyr. Hun var kommet forkledd som en tigger, men det viste seg at hun var en erobrer».

I så måte er det kanskje på sin plass å fortelle at søndagens Babette var også flyktninger; fra Afghanistan, til daglig ved Kirkens bymisjon i Tromsø.

Seier og tap:
Sophie Elise Isachsen hadde plukket ut sin favoritt: «Kan summen av en rekke seire gjennom mange år og i mange land, bli et nederlag?»
- Dette er aktuelt for mitt eget liv også. Mange er så opptatt av å være best i alt mulig og er over på neste ting før man har fullført en ting eller klart å ta det inn over seg. Til slutt blir det et tap i stedet for seier; man har gått gjennom livet uten å føle på seirene, sier hun.

I novellen var det som om himmelen kom ned til gjestebudet. Vi var vel ikke helt der på søndag, men vi som var til stede, fikk mange flotte øyeblikk, god mat og de fleste kastet knapt nok et blikk på klokken. Tidvis var det som miskunnhet og sannhet møttes, og som om rettferdighet og fryd skulle kysse hverandre. For å si det med Blixens ord.

I gjestebud: Øivind Arvola