Festspillene er mange ting – også kunnskapsinnhenting. I løpet av uka står 16 programposter under fanen dialog. Her samles fagfolk, kunstnere, bedrevitere og lærde til spissa debatter om aktuelle temaer knyttet til festspillprogrammet. Det kan være en oase til kunnskap (og en og annen sjelden gang en ørkenvandring), men det er vel verdt å ta sjansen på en suppe og en formiddagsstund med folk som  
- forfatter Helga Hjorth og kommentator Agnes Moxnes (Når kunsten treffer virkeligheten, tirsdag),  
- filmskaper Knut Eirik Jensen og journalist Øystein Bogen (frigjøringen 1944, onsdag),  
- tidligere samtetingspresident Ole Henrik Magga og FRP-politiker Bengt Strifeldt (Alta – 40 år etter) eller  
- Oslos Raymond Johansen og Dagbladet-redaktør John Olav Egeland (Oslosentrismen - myte eller realitet?, fredag). Og mange flere navn og debatter. 

Mandag var nettopp Nordting tema, etter det mange kaller tidenes beste og artigste åpning av Festspillene. På 46 Nordting har folket stemt for at Nord-Norge skal løsrive seg og innføre selvstyre. Hva betyr det egentlig? Kanskje ikke så mye. For da Nordting stilte til stortingsvalg i 2017, fikk det 59 stemmer totalt – alle fra Troms. Men hva er det uttrykk for? 

- Nord-Norge er en råvareleverandør. Makt og eierskap til ressursene befinner seg i sør. Vi er i ubalanse, og vi føler vi ikke har kontroll over ressursene der vi bor. Da er løsrivelse et enkelt og tydelig svar på det. Det er en reaksjon, sa mannen bak Nordting, Amund Sjølie Sveen under debatten. Han er åpen på at det er en populistisk løsning, og han bruker åpne, manipulative grep for å komme dit. Men kan andre partier dra nytte av de samme grepene? 
Fredrik V. Sand, forfatter av «Den danske suksessen Enhedslisten. Partiet som ga venstresida selvtilliten tilbake», er tilknyttet partiet Rødt, og er tydelig på at venstresiden godt kan lære litt av Nordtings saksliste. 
- Vestresiden bør ta disse sakene og vise mer raseri, være mer følelsesladd og kraftfull – og levere noen politiske løsninger og svar; kanskje med litt mindre bannskap, mente han.

Bård Larsen, historiker fra Civita var opptatt av at populisme er kort fortalt det motsatte av pluralisme (der altså alle i samfunnet høres og inkluderes). 
- Det finnes sjelden en løsning i pluralismen – det sørger maktfordelingen for. Det kommer ut hummer og kanari, sa han, og pekte på et annet problem med populistiske løsninger som Nord-Norge ut av Norge: Det er sjelden tenkt på hva skal skje etterpå. Man snakker om folkestyre, men det er oftest bøllenes arena; de som vinner er de som vil mest og har mest makt, likevel … 

Gry Ulfeng, dramaturg og kunstteoretiker var tydelig på at man bør ta Nordting på alvor som et politisk prosjekt.  
- Det har vært sterke eksempler gjennom tidene på kunst og effekt som blir virkelighet; kunst og pedagogikk, psykodrama og kunsten som endring, der man forestiller seg nye virkeligheter, at man kan se for seg en visjon og øve seg på en ny virkelighet, sa hun, og ansvarliggjorde også kunstneren:  
- Man kan også kreve at kunstneren tar del i det offentlige ordskiftet. Men det er jo opp til kunstneren å svare, og sånn sett være en endringsagent. Kunstneren kan også være borgerlig og velge å trekke kunstkortet og si at «jeg er kunstner og vil ikke uttale meg utenfor kunstverket».  
Sånn sett er Nordting mer i gata til Aristoteles enn Platon, slik Ulfeng ordla seg:  
I følge Platon er kunsten en illusjon, og fører oss vekk fra virkeligheten. Det er en falsk gjenskaping av ideen, så kunstneren må bannlyses fra staten. Aristoteles sa: Nei, kunsten lærer oss å forstå tingenes iboende sannhet og kraft, så gjennom kunsten kan vi lære. 

Og slik har vi tenkt om kunsten siden. Det kan være fint en fin rettesnor å ha med seg gjennom festspilluka også.