Det ligger i Festspillenes gener å bruke utradisjonelle arenaer for kunst og kultur. Til å begynne med var det rett og slett for man ikke hadde egnede rom, saler eller hus. Dermed brukte man det man hadde, og siden har Festspillene alltid vært god på bygge opp nye midlertidige kunstarenaer. Det har vært container-teater i Altevågen, utstillinger i bomberom og konserter til lands og til vanns. 

I år tror jeg de sterkeste opplevelsene også har vært langt utenfor de tradisjonelle komfort-stolene i kulturhus og kino (kanskje bortsett fra NUK-avslutningen). Som forestillingene fredag og lørdag; på flukt gjennom byens gater. 

Teaterkompaniet Kamchàtka har hatt tre forestillinger i Harstad. Den første, i 2016, handlet om immigranter som ankommer byen. I den andre, Habitaculum (også i 2016), hadde immigrantene slått seg ned og skapt seg et hjem i gamle Viking hotel, i det som kanskje er den vakreste forestillingen jeg har vært på. I år var immigrantene på flukt i forestillingen Fugit, og vi var med på lasset; der hele byen ble tatt i bruk, og der publikum endte til slutt med bind for øynene, der fremtiden virker usikker og utrygg. Forestillingen er en hyllest til alle som våger å forlate det kjente og kjære for å skape en bedre fremtid et tryggere sted. 

Situation Rooms er allerede nevnt, men den sterkeste opplevelsen har utvilsomt vært Henrik Ibsens «Et dukkehjem», som de siste tre dagene er spilt i private hjem. Tanken er å lage den mest naturalistiske utgave av Ibsens verdensberømte drama noensinne. Vi hadde sagt ja til at det skulle skje hjemme hos oss en av dagene, med over 30 publikummere. Fordelen er at man plutselig får gjort ferdig en del huslige prosjekter som aldri er blitt prioritert, slik at «dukkehjemmet» er presentabelt. Ulempen er at man ikke aner hva man går til - eller blir utfordret til. Her ble det veldig tydelig at kunst også kan pushe deg langt utover din mentale komfortsone, men samtidig være givende. For å si det slik, det er en grunn til at fredag ikke ble brukt til å skrive, men til bearbeiding av senskader etter artistdebuten som antihelten Torvald...
For ikke å avsløre for mye for nye oppsetninger, kan man vel bare ai at man må ha vært her for å forstå.

Kunst får først betydning hvis det berører og gir ny mening, enten følelsesmessig eller intellektuelt. Den aller beste kunsten klarer begge deler. Når denne kunsten presenteres i nye og uvante omgivelser, skjerpes sansene, og opplevelsen blir mer kroppslig og fysisk. Det beriker og sitter lenger i. Men da må man først ta sjansen på å bevege seg i randkanten av komfortsonen.

Nå er det bare å takke Maria Utsi for strålende, strålende, strålende opplevelser gjennom fire år, og ønsker Ragnheiður Skúladóttir velkommen. Gleder meg allerede til neste år.