- Jeg er nesten litt nervøs, sier jenta ved siden av meg. 
Vi står på rekke og rad i Harstadhallen. På bordet foran oss ligger 20 iPad mini-er med håndtak og øretelefoner. Vi skal alle inn i Situation Rooms - årets største festspillforestilling. I 70 minutter skal vi gå inn og ut av ti forskjellige roller - alle i og rundt våpenindustrien. Til å lede oss, har vi tekst og video på iPaden. Og vi skal spille rollene selv.

Jeg er også litt spent, men av andre grunner. Dette er noe du vanligvis må til de største byene eller festivalene i verden for å se. Nå står rommene klare i Harstadhallen - en labyrint med scener fra Tyskland, Russland, Sør-Sudan, India, Syria og Pakistan for å ta noen av dem, klare for Harstadfolk og tilreisende. Utrolig detaljert og forseggjort. 

Skjønner harstadsamfunnet hvor utrolig privilegert vi er som får slike opplevelser servert på et sølvfat inn stuedøra? Jeg håper det. For her MÅ det være 20 personer per forestilling, og den skal spilles 35 ganger i løpet av festspilluka. 

Det vi ser på skjermen og hører, er historiene til virkelige folk, i nøyaktig de samme rommene som vi beveger oss inn i, og vi utfører enkle oppgaver som de selv har gjort., uten at vi umiddelbart skjønner helheten. Det er smått surrealistisk, fascinerende og engasjerende. Hver av de 20 iPad-ene forteller sin del av forestillingen og har sin vinkling - men sammen utgjør de den store fortellingen som Situation Rooms er. Det er teater, journalistikk, videospill, kulisser og realisme som mikses sammen til en helhet, der vi får se forskjellige sider av virkelige historier som er mer eller mindre knyttet sammen. Unikt, rett og slett. 

Jeg er en våpenselger, demonstrant, flyktning, bankdirektør; til sammen ti av de 20 rollene som spilles ut i rommene. Etter hvert som vi bytter roller, får vi ny innsikt og forståelse av de vi først så, uten at det er skremmende. Vi spiller for oss selv og for hverandre, uten at det er grunn til å bli nervøs. Jeg ble personene jeg hadde observert for litt siden, og fikk oppleve verden fra den siden. 

Det er som et urverk, der hver og en av oss gjør vår tildelte oppgave; vi er enkeltdelene som samlet sørger for driften, fragmentert og ute av stand til å se helheten, men viktig for å få det hele til å gå rundt. Som en brikke i et stort puslespill. 

Det er som livet selv; vi spiller alle vår lille rolle og det er vanskelig å se helheten eller hva våre gjerninger kan bety for andre, uten at vi tenker oss godt om. Denne opplevelsen vil hjelpe deg til det.